IgG / IgA / IgM (P-IgG / P-IgA / P-IgM)

– Immunglobulin G, A og MTEST296 logo

NLK-koder
NPU19814  (P-IgG)
NPU19795 (P-IgA)
NPU19825 (P-IgM)

Indikasjoner
Mistanke om immunsvikt som årsak til residiverende infeksjoner. Diagnostikk og kontroll av pasienter med myelomatose. Differensialdiagnostikk av leversykdommer, spesielt cirrhose.

Prøvetaking
Serumrør med gel.

Referanseområder
IgG, 0 – 3 uker:      9 – 18 g/L
IgG, 3 uker – 2 år: 3 – 11 g/L
IgG, 2 – 10 år:         5 – 14 g/L
IgG, 10 – 100 år:    7 – 15 g/L

IgA , 0 – 3 uker:      < 0,1 g/L.
IgA , 3 uker – 2 år: 0,01 – 0,5 g/L
IgA , 2 – 10 år:        0,4 – 3,0 g/L
IgA , 10 – 100 år:    0,9 – 4,5 g/L

IgM, 0 – 3 uker:     0,01 – 0,15 g/L
IgM, 3 uker – 2 år: 0,1 – 1,2 g/L
IgM, 2 – 10 år:        0,4 – 1,5 g/L
IgM, 10 – 100 år:   0,3 – 2,1 g/L

Referanseområdene er hentet fra EQUALIS ekspertgruppe for proteinanalyser 2002.

Tolkning
Høye verdier sees ved en rekke tilstander som stimulerer immunapparatet. Polyklonal økning av IgG kan sees ved autoimmune sykdommer som sarkoidose og autoimmun hepatitt. Polyklonal økning av IgA kan sees ved ulcerøs kolitt, Crohns sykdom, alkoholisk cirrhose og tuberkulose. Monoklonale økninger av IgG eller IgA sees ved myelomatose og MGUS. Monoklonal økning av IgM sees ved Waldenströms makroglobulinemi og MGUS. Lave verdier av immunglobuliner indikerer hypogammaglobulinemi. Sekundære hypogammaglobulinemier kan skyldes redusert syntese, som ved lymfoproliferative tilstander, lettkjedesykdom mv.  For mer utfyllende beskrivelse av bakgrunn for analysene og tolkning, vises til Nasjonal brukerhåndbok i medisinsk biokjemi.

Stikkord: , , , , ,