Laktosebelastning

– Laktoseabsorpsjon

Bakgrunn
Enzymet laktase i tynntarmsslimhinnen spalter laktose (melkesukker) til de absorberbare monosakkaridene glukose og galaktose. Mangel på laktase fører til at laktose ikke nedbrytes og fordøyes, og det ses da manglende økning i P-glukose etter laktoseinntak. Testen skiller ikke mellom primær og sekundær laktasemangel. Se for øvrig Laktoseintoleransegenotype.

Hos pasienter med spørsmål om primær laktose­intoleranseer det vist overens­stemmelse mellom laktosebelastning og genotype hos 90 %(1).

Indikasjoner
Magesmerter, diaré og luftplager, hvor man mistenker at årsaken kan være laktose­intoleranse. Ved spørsmål om primær laktasemangel er laktose­intoleranse­geno­type en enklere undersøkelse. Laktosebelastning anbefales i tvilstilfeller og ved spørsmål om sekundær laktoseintoleranse.

Undersøkelsen er ikke validert for personer med diabetes mellitus, og skal ikke utføres hos disse.

Prøvetakingsrutiner
Pasientforberedelse
Pasienten må ha fastet de siste 8 timene før undersøkelsen, må ikke ha hatt akutt diarésykdom de siste ukene før testen og skal ellers være frisk på under­søkelses­­tidspunktet. Fysisk aktivitet og andre typer ”stress” bør unngås samme dag, før og under undersøkelsen.
Til voksne gis 50 g laktose (tilsvarer innholdet i én liter melk) løst i 400 mL vann. Til barn gis 1 g/kg kroppsvekt, maksimalt 50 g, løst i vann f.eks. til en 25 % laktoseløsning. Laktoseløsningen inntas i løpet av 5 minutter.

Prøvetaking
P-glukose anbefales målt i kapillærprøver (2). Glukosenivået er om lag det samme i kapillære og venøse fasteprøver, mens det i ikke-fastende prøver måles høyere glukose­nivå kapillært. Optimal beslutnings­grense er derfor avhengig av prøve­materiale, og kapillære og venøse prøver bør ikke brukes om hverandre. Ved analysering med glukometer anbefales duplikat­prøver, og ved stor diskrepans bør det tas flere prøver2.
Prøver tas fastende og etter 15, 30 og 45 min. Prøver tatt 60 min. eller senere etter laktoseinntak gir liten diagnostisk informasjon2.

Referanseområder
Se avsnittet om tolkning.

Tolkning
Jo høyere glukosestigningen er, jo mindre er sannsynligheten for at pasienten har laktoseintoleranse. For kapillærprøver har en beslutningsgrense på 1,4 mmol/L vist seg å være egnet (2):

Glukosestigning:          Tolkning:
≥ 1,8 mmol/L:               Normal laktosetoleranse (laktasemangel usannsynlig)
1,4–1,7 mmol/L:          Gråsone, laktosetoleranse sannsynlig (neppe laktasemangel)
1,1–1,3 mmol/L:          Gråsone, mistanke om laktoseintoleranse/laktasemangel
< 1,1 mmol/L:               Laktoseintoleranse/laktasemangel

Feilkilder:
Ikke-fastende pasient gir risiko for falsk lav glukosestigning pga. høy utgangsverdi. Forsinket ventrikkel­tømming kan gi lav glukosestigning. Manglende blodprøvetaking, særlig etter 15 og 30 minutter, kan medføre at man ikke registrerer maksimal konsentrasjon, med risiko for falsk lav glukosestigning2.

Referanser:

  1. Reinton N, Buchmann M, Moghaddam A. Evaluering av gentest for laktasemangel. Tidsskr Nor Legeforen 2007;127:3057–60.
  2. Kravdal G, Hardang IM, Hagve TA. Behov for standardisering av laktosebelastning? Klinisk Biokemi i Norden 2012;(25),2:22–9.
Stikkord: